Ukas Favorittalbum - Disintegration

Ja, da var det vel på tide å fortsette "tradisjonen" med Ukens Favorittalbum! Har stort sett blogget om besøk denne uka, så det ble ikke noe fortsettelse på min ukentlige musikkføljetong. Dermed slår jeg til med et av mine favorittalbum gjennom tidene, nemlig The Cures Disintegration! Jeg har hørt på den i hele dag, antakeligvis som en motreaksjon på å ha hatt tenåringer i huset hele uka som helst hører på Koreanske Boyband. (De høres jo akkurat ut som amerikanske boyband, bare at de synger på koreansk? Skjønner ikke helt greia, selv om det fascinerer meg)

Uansett... Alle har hørt sangen "Friday I'm in love", men de som bare har hørt den vet ingen ting om The Cure av den grunn. Vokalist og eksentrisk frontfigur Robert Smith liker den ikke selv en gang. Han sa så på konsert i Sveits i 2005. "Jeg fikk beskjed om å synge denne sangen" sa han, og gjorde det klart at han ikke likte den særlig godt. Jeg må innrømme at jeg ikke synes den er så ille jeg, riktig festlig på en fredagskveld. Men den er så absolutt ikke representativ for resten av musikken til The Cure, som har en langt mørkere sinnstemning.

Plata "Disintegration" ble sluppet 1. mai 1989, og inneholder et instrumentalt lag-på-lag lydbilde man kan drømme seg bort i. Da bandet startet sin karriere i 1979 kunne musikken deres klassifiseres som en slags "post-punk", de er også blitt kalt verdens første Goth-band og Robert Smith verdens første emo. Forsåvidt sant. - Mannen er over 50 år og stiller på scenen med leppestigt og eyeliner. Nå er det vanskelig å si hva slags musikksjanger de hører til. De er rett og slett The Cure. Ingen andre høres ut som dem. Jeg har hørt denne plata utallige ganger, og den bør høres i sin helhet. Men hvis jeg skal plukke ut et par godlåter uten å liste opp hele plata, må nok " Fascination Street" med. Her får dere en liveversjon av den fra 2003 i Berlin, legg spesielt merke til den ekstremt deilige basslinja som går non stop gjennom hele låten:

En annen sang fra Disintegration som må høres er "Lullaby". Den handler i følge mange om incest, men jeg vet ikke hvor godt dette stemmer. Det kan virkelig høres sånn ut hvis man hører på teksten, da: "On candy stripe legs the spiderman comes, softly through the shadow of the evening sun...stealing past the windows of the blissfully dead . looking for the victim shivering in bed..." Ok, det er ikke den beste kvaliteten på viedoen her, men den offisielle kanalen på Youtube vil ikke la meg legge videoen inn på sida her, så da blir det en litt usyncet versjon. Det får dere leve med (hvis dere ser det da). Og igjen: basslinja! Mmh! 

På samme album finner vi også godlåta "Lovesong" som ble skrevet som en bryllupsgave til Robert Smiths kone Mary. Den er nydelig, men jeg gidder ikke å legge den ut. Dere trykker sikkert ikke på begge sangene her engang på vei gjennom blogglista. Hehe. 

Håper dere  gidder å høre på hele plata nå da! Som sagt, den må høres i sin helhet! 

Stikkord:

Én kommentar

Ingrid Riddervold

28.feb.2012 kl.21:36

Lullaby er absolutt en favoritt!

Skriv en ny kommentar

Helene R

Helene R

28, Trondheim

En trøndersk husfrue i California. Jeg elsker femtitalls pinup-stil, sterke farger og selvsagt mannen, Karl Yngve! Jeg blogger om eventyr i Amerika, bryllup, fotografi, fjas og hverdagsliv. Bloggen kan til tider ha litt narsissistiske tendenser, men har ikke alle blogger egentlig det? Kos dere på siden min og legg gjerne igjen en kommentar eller to. Da blir jeg glad!

bloglovin bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits